Ole Lislerud - Palimpsest – Tavler & Tegn

Et palimpsest er en manuskriptside eller tavle der teksten er skrapt bort for å gi plass til ny skrift, men hvor spor av det opprinnelige forblir synlige. For Ole Lislerud er begrepet en presis metafor for den samfunnsendringen Norge nå gjennomlever: Kulturer overskrives, men forsvinner aldri sporløst. I spenningen mellom utvisking og bevaring finner hans kunstnerskap sitt tyngdepunkt.

Grunnpremisset er at språket binder samfunnet sammen. Språket er den viktigste enkeltfaktoren i utviklingen av kulturen, og kulturen er selve grunnlaget for vår identitet. Gjennom en årrekke har Lislerud derfor valgt bokstavene Æ, Ø og Å som bærende symboler i sitt arbeid – tre tegn som står som unike markører for det norske og for norsk språk. Med dem som utgangspunkt spør han hva den norske egenarten består i, og forsøker samtidig å formulere et visuelt svar.

Bakteppet er omveltningene i det norske samfunnet: det flerkulturelle fellesskapet, den økende bruken av engelsk, sosiale medier, QR-koder og kunstig intelligens. Lisleruds påstand er urovekkende i sin enkelhet: Det norske språket, slik vi kjenner det, vil sannsynligvis være borte om femti år, erstattet av en digital kultur der skriftkulturen forvitrer. Er dette en utvikling vi ønsker? Hans hensikt er å belyse språkets betydning som grunnpilar i vår nasjonale kultur – før lagene skrapes bort.

Til denne bekymringen knytter det seg videre spørsmål: Er integrering en trussel mot nasjonal egenart, eller innebærer det flerkulturelle samfunnet en kulturell nyskaping? Hva er norskhet, og hvor norsk må man være for å være norsk? Spørsmålene er ikke abstrakte for Lislerud, som selv har innvandrerbakgrunn og kom til Norge som utenlandsk student på Blindern, tjue år gammel. Han føler seg ikke spesielt norsk – og spør med en viss rett: Hvem har definisjonsmakten?

Utstillingen Palimpsest – Tavler & Tegn gir disse tankene kunstnerisk form, og er samtidig en kommentar til den pågående debatten omkring Asle Tojes og Torbjørn Røe Isaksens innlegg om nasjonal identitet. I Lisleruds nylig utgitte monografi fremhever professor Gunnar Danbolt hans internasjonale prosjekter og stadige kunstneriske fornyelse – fra keramiker til konseptkunstner – mens Åsmund Thorkildsen i hovedteksten reflekterer over spørsmålet «når og hvordan får en gest mening?», belyst gjennom Lisleruds arbeider i det offentlige rom.

Ole Lislerud er representert i en rekke norske og internasjonale museer: Nasjonalmuseet, Kode, Riksgalleriet, Stortingets Kunstsamling, Contemporary Arts Museum Houston, Texas, Nelson-Atkins Museum, Kansas City, Everson Museum of Art, Syracuse, NY, USA, Gimhae Clayarch Museum, South Korea, Inchon World Ceramic Center, South Korea, Today Art Museum Beijing, Zhangilang Modern Art Museum, Shanghai, Tree Art Museum Songzhuan Beijing, China, Shigaraki Ceramic Museum, Japan & Museum of Contemporary Ceramics Istanbul, Tyrkia.



Marian Heyerdahl - ArtCars and Cartooned

Marian Heyerdahl (f. 1957, Oslo) arbeider på tvers av skulptur, installasjon, keramikk, foto og tegning, med inspirasjon fra Afrika, Latin-Amerika og Asia. Som datter av oppdageren Thor Heyerdahl bærer hun videre en arv av utforskertrang og grenseoverskridelse – mellom kulturer, materialer og tidsepoker. Kunstnerskapet er forankret i en politisk overbevisning om likestilling og kvinners rettigheter, og kjennetegnes av en dramaturgisk sans for rommet. Dette kommer tydelig frem i det internasjonalt anerkjente verket Terrakottakvinnene, en kvinnelig motpart til den kinesiske terrakottahæren, som løfter frem sivilbefolkningens og kvinners rolle i krig.

På Soli Brug i august presenteres to prosjekter som begge forener kunsthistorisk referanse med samtidskritikk.

Cartooned Revisited undersøker forholdet mellom kunsthistorie, samtidskultur og digitale medier. Blanke, polerte figurer med tomme blikk kommenterer en post-faktuell tids selvpresentasjon og reklameestetikk. Sentralt står appropriasjon av motiver fra blant andre Michelangelo og Munch, omformet til nye fortellinger om kjønn, identitet og makt. Serien kobler også arkeologiske referanser – særlig Hongshan-kulturens fertilitetsfigurer – med manga og Pokémon, og trekker linjer mellom fortidens kultobjekter og dagens mediale ikoner. Den blanke overflaten og det feministiske grepet utfordrer samtidig etablerte skjønnhetsidealer.

The ArtCar project kommenterer metaforisk samfunnets behov for gjenbruk og resirkulering, samt forurensning og den globale overgangen til elektrisk transport. En rusten Fiat 500, et bilikon fra 1950-tallet, omdannes til et kunstverk og fungerer som kontrapunkt til dagens elektriske utgave av samme modell. En Tuc-Tuc fra Beijing representerer kampen mot forurensning – kjøretøytypen ble forbudt i Kina for åtte år siden, samtidig som landet i dag leder an i utviklingen av elektrisk transport. På taket troner en appropriasjon av Rodins Tenkeren i rustfritt stål, plassert på et kvinnebryst - et grep som viser Heyerdahls evne til å forene samfunnskritikk med humor.

De to prosjektene viser bredden i Heyerdahls kunstnerskap – fra kunsthistorisk sitering til miljøpolitisk kommentar – forent av en skarp og humoristisk samtidsanalyse.

Heyerdahl har utføret en rekke offentlige kunstprosjekter i Norge og er representert internasjonalt i museale samlinger i Sør-Korea, Kina og Italia.