Utstillingen åpnes lørdag 13. juni kl. 13.00 ved Ellen Horn og Ragnhild Hemsing.
Varer tom. 2. august.
Alle dager 13 - 18


Sverre Bjertnæs (f. Trondheim, 1976) er en av Norges mest markante kunstnere. Han har de siste tiårene hatt en tilstedeværelse også i en bredere offentlighet som er få norske billedkunstnere forunt. Selv om han er forankret i en figurativ, men formalt eksperimenterende tradisjon, har han vist stor vilje til å la arbeidene sine inngå i eksperimentelle visninger, og kunstnerskapet rommer også mye av samtidskunstens tendenser og spørsmål.

Bjertnæs begynte for alvor sin utdannelse med studier hos Odd Nerdrum. Perioden varte imidlertid kun et par år, og den videre utdannelsen tok han ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han på 90-tallet havnet i en av de største diskusjonene rundt kunst på den tiden, særlig bølgen av figurativt maleri som preget det offentlige ordskiftet. Hans eget kunstnerskap utviklet seg dessuten raskt i en retning som var mer på linje med andre tendenser i denne perioden. Blant de første arbeidene etter akademiet, står en rekke ungdomsportretter sentralt. Maleriene var tilsynelatende i en fotorealistisk tradisjon, men det dreide seg ikke om å demonstrere den tekniske evnen. Snarere handlet det om å problematisere relasjonen mellom ulike nivåer av samtidens billedkultur, hvor digitale fotoverktøy var raskt på fremmarsj. Mange kunstnere, deriblant Bjertnæs, var tidlig ute med å undersøke ulike aspekter ved den visuelle virkeligheten i dag med digitalt foto. Innenfor temaet var Bjertnæs en tidlig og tydelig representant for en særegen 90-tallstilnærming til den postmodernistiske maleritradisjonen i Norge.

Et viktig aspekt ved Bjertnæs er den store interessen han har hatt for samarbeid med andre kunstnere. Det resulterte i et stort antall verk han laget sammen med Bjarne Melgaard. Både på malerier, tegninger, akvareller og grafiske verk. Senere gjorde han lignende samarbeid med Håkon Bleken.

Bjertnæs har på ulike måter utfordret kunstnerrollen, både som kunstner og sosial aktør. Han er interessert i å oppgi kontroll, både over enkeltverk og hvordan utstillinger settes sammen. Dette gjør kunstnerskapet mer fleksibelt enn mange nok tenker ved første øyekast. Forholdet til Bleken har også vært viktig på flere plan, selvsagt også kollegialt, men ikke minst som eksempel på hvordan den regionale og lokale kunsthistorien har blitt mer og mer viktig for kunstneren. I senere år har han metodisk undersøkt bestemte retninger innen malerihistorien, med et særlig fokus på kunstnere som Arne Ekeland, og i utstillingen på Vestfossen hvor han presenterte det enorme verket Lakseskatten. Det 24 meter brede maleriet har et politisk engasjert narrativt innhold, og viser flere av skammens øyeblikk gjennom historien, med rettsoppgjøret etter krigen, behandling av minoriteter og oljefondets etisk problematiske investeringer.

Bjertnæs er representert i betydelige samlinger, som Astrup Fearnley Museet, Haugar kunstmuseum, Christen Sveaas´ Kunststiftelse og Trondheim kunstmuseum.



Bendik Riis (1911-1988) står for et kunstnerskap Sverre Bjertnæs har satt høyt lenge. Derfor kom ideen om å inkludere Riis i utstillingen. Arbeidene er i privat eie, og innlånt via Hans Richard Elgheim ved Grev Wedels Plass Auksjoner. Elgheim forteller bl.a. følgende:

«Jeg er selv oppvokst i Fredrikstad, hjembyen til Bendik Riis. Vi hadde interessante samtaler, selv om han var preget etter mange år i psykiatrien. Ofte sporet samtalene av og endte opp i store og uforståelige personlige ideer. Han var underlagt massiv medisinering og levde i flere år under frykten for bl.a. lobotomering.

Etter å ha blitt tvangsinnlagt i 1946, tilbragte Bendik til sammen seks år på Gaustad psykiatriske sykehus. Hans liv var preget av store påkjenninger som utkastelsen av barndomshjemmet, der familien og alle deres eiendeler ble satt på gaten etter økonomisk mislighold. Så kom krigen, som for Bendik ble som en personlig invasjon, og som ender med at han gjør sin berømte prosesjon fremst i 17. mai-toget i 1944, bærende på et banner med påskriften «Fredsvenn». Han ble stemplet som sinnsyk, og unngikk på den måten andre reaksjoner fra okkupasjonsmakten.

Bendik var på mange måter selvlært. Han mottok noe undervisning, først hos Andreas Nilsen, en dekorasjon- og skiltmaler i Fredrikstad, og siden sporadiske opphold på Kunst- og håndverksskolen. Han var også hos Axel Revold ved akademiet, men alt ble kortvarig og mislykket. Han var hele tiden i sin egen verden, men produserte svært mye, en slags mental overlevelseskunst med en strøm av bilder og tekster, spesielt under årene på Gaustad. Han lagde også arkitektoniske skisser for Fredrikstad, alt fra spa-anlegg til nytt rådhus - en plan for en god by, som han kalte det.

Det var et gjennombrudd at Riis i 1984 ble Norges representant på Veneziabiennalen, men mye tyder på at han ikke så det slik selv. Det var anerkjennelsen i Norge han var opptatt av, spesielt i Fredrikstad, og drømmen om å en dag igjen få sitt eget hus der.

«Nordens tårer» som vises her på utstillingen, var med på biennalen.

Det er gledelig å oppleve at fra å være et totalt oversett kunstnerskap, har det blitt mye mer oppmerksomhet rundt Bendik Riis, gjennom utstillinger og bokutgivelser. Fram til 1992 eide ikke Nasjonalmuseet ett eneste maleri. Nå har de flere titalls, og to av hans hovedverk, «Utkastelsen» og «Bendik og Årolilja» henger fast i samlingen. Det store gjennombruddet for Riis kom så sent som i 2010, med kunsthistoriker Jon-Ove Steihaugs omfattende presentasjon av ham på Nasjonalgalleriet. Etter den er det blitt en allmenn oppfatning at dette kunstnerskapet tilhører det absolutte toppsjiktet av norsk kunst fra 1900-tallet. Dette fikk Bendik Riis selv aldri oppleve. Han døde i 1988. I 2011 var jeg med og laget utstilling ved Fredrikstad bibliotek i anledning hans 100 års-jubileum, og de siste årene har markedet for kunsten hans blitt et helt annet. Det foreløpige høydepunktet kom i 2020, da «Seks pærer» ble innkjøpt til Kunstsilo i Kristiansand for en rekordsum.

I Fredrikstad finnes en fin samling bilder av Bendik Riis i kommunalt eie, men den vises ikke permanent, selv om det er et stort ønske fra mange. Mye av det som står sentralt i kunsten til Bendik Riis, er viktige både historiske og aktuelle temaer. Hans beskrivelse av norsk fattigdom på 1900-tallet er et eksempel. Få om noen har gjort like gripende skildringer av dette temaet. Likeledes hans motiver fra psykiatriske institusjoner, som står frem som noe enestående i norsk kunst. Hans liv var en hjerteskjærende historie».