Utstillingen åpnes lørdag 13. juni kl. 13.00 ved Ellen Horn og Ragnhild Hemsing.
Varer tom. 2. august.
Alle dager 13 - 18


Sverre Bjertnæs (f. Trondheim, 1976) er en av Norges mest markante kunstnere. Bjertnæs har de siste tre tiårene hatt en tilstedeværelse også i en bredere offentlighet som er få norske billedkunstnere forunt. Som maler er han solid forankret i en figurativ, men formalt eksperimenterende tradisjon. Han har imidlertid også vist en stor vilje til å la arbeidene sine inngå i eksperimentelle visningssituasjoner, og kunstnerskapet rommer i den forstand langt mer av samtidskunstens tendenser og spørsmål enn det figurative maleriet alene skulle tilsi. Bjertnæs begynte for alvor sin utdannelse som maler med studier hos Odd Nerdrum. Allerede som barn hadde Bjertnæs vært en usedvanlig dyktig tegner, og dette gjorde at han var særlig egnet til å passe inn i Nerdrums fokus på klassisk figurasjon og før-modernistiske maleteknikker. Perioden som Nerdrum-elev varte imidlertid kun et par år, og den videre utdannelsen tok Bjertnæs ved Kunstakade- miet i Oslo, hvor han på andre halvdel av 90-tallet havnet midt i en av de største diskusjonene rundt kunst på 1990- tallet. Som en av representantene for den bølgen av figura- tivt maleri som preget det offentlige ordskiftet rundt kunst på denne tiden, samtidig som han studerte sammen med et stort antall malerihatende 90-tallskunstnere, var Bjertnæs på nært hold vitne til de ofte svært betente diskusjonene som pågikk ved Norges største utdannelsesinstitusjon for kunst. Hans eget kunstnerskap utviklet seg dessuten raskt i en retning som var mer på linje med andre tendenser i denne periodens kunst. Selv om teknisk dyktighet og figurasjon ble stående som en sentral del av virksomheten hans, tok han disse verktøyene i bruk for å utforske en rekke ulike spørsmål. Blant de første arbeidene Bjertnæs utmerket seg med i tiden etter Kunstakademiet, står for eksempel en rekke ungdomsportretter sentralt. Disse maleriene var tilsynelatende i en fotorealistisk tradisjon, men de dreide seg ikke om å demonstrere den tekniske evnen til å male så likt et fotografi som mulig. Snarere handlet det om å problematisere relasjonen mellom ulike nivåer av samtidens billedkultur, hvor digitale fotoverktøy raskt var på frem- marsj. Her var mange kunstnere, deriblant Bjertnæs, tidlig ute med å undersøke ulike sentrale aspekter ved den visuelle virkeligheten vi lever med i dag, hvor digitale foto fullstendig oversvømmer oss fra alle kanter, samtidig som vi selv kontinuerlig og ustoppelig bidrar til at det bare vokser og vokser i omfang. Innenfor dette tematiske landskapet, med en både empatisk og analytisk tilnærming til bildenes motiver, var Bjertnæs en tidlig og svært tydelig represenant for en særegen 90-tallstilnærming til den postmodern- istiske maleritradisjonen i Norge. Et annet aspekt ved kunstnerens arbeid, som også tydelig springer ut av 90-tallets tanker om kunst, er den store inter- essen han over mange år har hatt for samarbeid, ikke minst med andre kunstnere. Det kanskje mest kjente av disse resulterte i det store antallet verk han gjennom en periode laget med Bjarne Melgaard. Kunstnerne samarbeidet over flere år på malerier, tegninger, akvareller og grafiske verk. Senere gjorde han lignende samarbeid med Håkon Bleken. Sommeren 2024 stilte Bjertnæs ut på Vestfossen Kunstlaboratorium, med kunstneren Fredrik Værslev som en svært tydelig tilstedeværende kurator. Arbeidene ble presentert ved hjelp av en rekke uvanlige grep, og resultatet ble en utpreget dynamisk utstilling. Disse samarbeidene handler for Bjertnæs mye om et ønske om og en vilje til å utsette sitt eget kunstnerskap for ulike utfordringer og begrensninger. Til tross for alt dette er Bjertnæs til syvende og sist opptatt av å være maler. Gjennom kunstnerskapet har Bjertnæs også på ulike måter utfordret kunstnerrollen, både som i konvensjonell forstand «skapende» kunstner og sosial aktør. Han er svært interessert i nettopp å oppgi kontroll, både over enkeltverk og hvordan utstillinger settes sammen og kontekstualiseres. Dette gjør kunstnerskapet langt mer fleksibelt enn mange nok tenker ved første øyekast. Forholdet til Bleken har også vært viktig for Bjertnæs på flere plan, selvsagt også kollegialt, men ikke minst som eksempel på hvordan den regionale og lokale kunsthistorien har blitt mer og mer viktig for kunstneren. I senere år har han metodisk undersøkt bestemte retninger innen den norske malerihistorien, med et særlig fokus på kunstnere som Arne Ekeland, og i utstillingen på Vestfossen ikke minst den norske freskotradisjonen hvor han presenterte det enorme verket Lakseskatten. Det 24 meter brede maleriet utgjorde en slags kulminasjon av kunstnerskapet så langt, med en kombinasjon av det maleriske og et politisk engasjert narra- tivt innhold. Verket viser et stort antall skammens øyeblikk gjennom Norges historie, med scener hentet fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, behandling av minoriteter, oljefondets etisk problematiske investeringer og så videre. Bjertnæs er representert i betydelige samlinger, som Astrup Fearnley Museet, Haugar kunstmuseum, Christen Sveaas ́ Kunststiftelse og Trondheim kunstmuseum. 


EN KORT SAMTALE OM BENDIK RIIS.
I forbindelse med årets sommerutstilling av mine arbeider ved Soli Brug, kom tidlig ideen om å inkludere en presentasjon med malerier gjort av Bendik Riis, et kunstnerskap jeg selv har satt høyt i mange år, og et av de alle viktigste kunstnerskapene fra Østfold og i norsk 1900-tallskunst. I den forbindelse tok jeg kontakt med Hans Richard Elgheim, leder av Grev Wedels Plass Auksjoner ikke bare for innlån av arbeider, men også for å gjøre en samtale om et kunstnerskap som har interessert oss begge gjennom mange år. Hans Richard Elgheim har gjennom flere tiår vært en av pådriverne for en større anerkjennelse av Bendik Riis’ kunstnerskap. SB: Hvordan oppsto din interesse for Bendik Riis? HRE: Jeg er selv oppvokst i Fredrikstad, hjembyen til Bendik Riis, og så ham flere ganger sittende ved Fallets Wienerkonditori. På 70-tallet gikk jeg noen ganger bort til ham og slo av en prat. Det var interessante samtaler, selv om han var sterkt preget etter mange år i psykiatrien. Samtalene kunne handle om dagsaktuelle ting, både lokale og internasjonale hendelser, men ofte sporet samtalene av og endte opp i store og ofte uforståelige personlige ideer. 70-tallet var en tid med mye fokus på psykiatrien, og det interesserte meg. Jeg jobbet selv som vakt på Veum, det lokale psykiatriske sykehuset. På få år hadde synet på psykiatrien forandret seg, og fortellingen om Bendik Riis og hans møte med den var begynt å bli nokså allment kjent. SB: Norge var i den absolutte verdenstoppen når det gjaldt å ta i bruk lobotomering som behandling for et bredt spekter av psykisk sykdom. Mellom to og tre tusen mennesker ble utsatt for denne behandlingen i Norge mellom 1941 og 1974. Bendik Riis unngikk heldigvis den skjebnen. HRE: Ja, men han levde flere år under frykten for den, og var underlagt aggressiv medisinering. Etter å ha blitt tvangsinnlagt av fylkeslegen i Fredrikstad i 1946, tilbragte han til sammen seks år på Gaustad psykiatriske sykehus. I det hele tatt var livet hans preget av uvanlig voldsomme påkjenninger, man kan kanskje si at han ble utsatt for tre store slag i løpet av livet, som alle satt varige spor. Det første slaget ble utkastelsen av barndomshjemmet, en skjellsettende og offentlig ydmykelse der familien og alle deres eiendeler ble satt på gaten etter økonomisk mislig- hold. Så kom krigen, som for Bendik nesten oppfattes som en personlig invasjon, og som ender med at han gjør sin nå berømte prosesjon fremst i 17. mai-toget i Fredrikstad i 1944, bærende på et banner med påskriften «Freds- venn». Det var etter denne seansen han ble stemplet som sinsyk, og unngikk på den måten andre reaksjoner fra okkupasjonsmakten. Det tredje slaget for Bendik kommer med tvangsinnleggelsen ved Gaustad. SB: Det tok meg ganske lang tid før jeg begynte å interessere meg for kunsten til Bendik Riis. De kunstnerne jeg som oftest har vært opptatt av har hatt det til felles at de hadde vært del av en større bevegelse, én i rekken av kunstnere som på den ene eller andre måten hadde opponert mot det bestående eller mot generasjonene som hadde kommet før dem. Kunsten til Bendik Riis derimot, virket alltid for personlig til å leses slik. Den inneholder ikke et klart skille mellom det som føles som en indre kommunikasjon og det som er ment som et utspill til et publikum, en mottager av et budskap. På den måten har kunsten hans mer til felles med forhold man vanligvis forbinder med amatørkunstnere, men han kombinerer det med en voldsom utlevering av personlige traumer. Det er noe motstridende i kunstnerskapet til Riis som tiltrekker meg veldig. Den ene siden av produksjonen hans er svært radikal, med et innhold som går maktmisbruket i psykiatrien hardt i møte, med store ideer og vold- somme vyer, mens den andre, og tallmessig langt mere omfattende produksjon, først og fremst dyrker drømmen om å være en konvensjonell kunstner som maler nokså vanlige landskap og stilleben. HRE: Ja, det er absolutt noe motstridende i kunstner- skapet til Bendik Riis. Men i bunnen for alt han gjorde lå lengselen etter anerkjennelse.. Han hadde store tanker om sin egen kunst, men i hjembyen ble han først og fremst sett på som en byorginal. Som kunstner var han på mange måter selvlært. Riktignok mottok han noe undervisning, først hos Andreas Nilsen, en dekorasjon- og skiltmaler i Fredrikstad, og siden sporadiske opphold på Kunst- og håndverksskolen. Han hadde også en tid med Axel Revold ved Kunstakademiet, men alt dette ble kortvarig og mislykket. Bendik var vanskelig å lede som elev, han kom inn med sin helt egen fargelære, og tok ikke instruksjoner. Han evnet ikke, eller ville ikke tilpasse seg det akademiske og de felles kodene. SB: Selvtilliten som kunstner virker hele tiden å ha vært til stede, siden han i så liten grad ville motta instruksjoner fra andre og langt mer etablerte kunstnere? HRE: Ja, enten evnet han ikke eller ville ikke tilpasse seg. Det er jo interessant å dvele et øyeblikk ved om han var villig til å ta i mot impulser eller ikke. En ting er å gå sin egen vei som mange kunstnere absolutt vil se som et mål, men det er allikevel vanlig å skjelne til rådende retninger og strømninger i tiden. Det ser man ikke hos Bendik Riis. Han var på mange måter hele veien i sin egen verden. Men han forsto at det store «gjennombruddet», som han ofte snakket om, var avhengig av at han fikk en utdannelse og hadde et slags akademisk løp. SB: Det store gjennombruddet kan man vel si at han egentlig fikk til slutt, da han ble valgt til å være Norges representant på Venezia-biennalen, noe som antagelig er den største anerkjennelsen en levende norsk kunstner kan få? HRE: Ja, men mye tyder på at han ikke oppfattet det slik selv. Det var den merkbare anerkjennelsen i Norge han var opptatt av, spesielt en anerkjennelse i hjembyen Fredrikstad, og drømmen om å en dag igjen få sitt eget hus der. SB: Heldigvis hadde han også noen støttespillere opp igjennom. Fargehandleren Christ Engebretsen & Søn ble i så måte viktig? HRE: Ja. Det er en forutsetning å ha noen som støtter opp om et kunstnerskap, spesielt for en som var så produktiv som Bendik Riis. Han ville vært hjelpeløs uten. Han produserte mye, det var en slags mental overlevelseskunst, en strøm av bilder og tekster. Spesielt under årene på Gaustad var produksjonen stor. Han lagde også egne arkitektoniske skisser for Fredrikstad, som inneholdt alt fra spa-anlegg til nytt rådhus - en plan for en god by, som han kalte det. SB: Du har arbeidet med dette kunstnerskapet over mange år. Hvordan opplever du at synet på Bendik Riis har forandret seg? HRE: Det er det som heldigvis er det gledelige. Fra å være et totalt oversett kunstnerskap, har det i de siste femten årene blitt mer og mer oppmerksomhet rundt Bendik Riis, gjennom utstillinger og bokutgivelser. Det er vanskelig å se for seg, men fram til 1992 eide ikke Nasjonalmuseet et eneste verk av ham. Nå har de flere titalls, og de viktigste maleriene hans som «Utkastelsen» og «Kastraksjon» henger fast oppe i samlingsutstillingen. Eller om det muligens er « Bendik og Årolilja» som henger ved siden av Utkastelsen? Det store gjennombruddet for Riis i norsk kunstliv kom så sent som i 2010, med kunsthistoriker Jon-Ove Steihaugs omfattende presentasjon av ham på Nasjonalgalleriet. Etter den er det blitt en allmenn oppfatning at dette kunstnerskapet tilhører det absolutte topp- sjiktet av norsk kunst fra 1900-tallet. Dette fikk Bendik Riis selv aldri oppleve. Han døde i 1988. I 2011 var jeg selv med å lage en utstilling ved Fredrikstad bibliotek i anledning 100 års-jubileet for hans fødsel, og de siste årene har også markedet for kunsten hans blitt et helt annet. Det foreløpige høydepunktet kom i 2020, da maleriet «Seks pærer» ble innkjøpt til Kunstsilo i Kristiansand for en rekordsum. SB: Men i Fredrikstad, hjembyen, er det fortsatt få spor etter Bendik Riis? HRE: Det finnes en fin samling bilder i kommunalt eie, men den vises ikke permanent, selv om det er et stort ønske fra mange. Mye av det som står sentralt i kunsten til Bendik Riis, er viktige både historiske og aktuelle temaer. Hans beskrivelse av norsk fattigdom på 1900-tallet er et eksempel. Få om noen har gjort like gripende skildringer av dette temaet. Likeledes hans motiver fra psykiatriske institusjoner, som står frem som noe enestående i norsk kunst. Hans liv var en hjerteskjærende historie. Det er på høy tid å endelig virkeliggjøre hans drøm om et hus i Fredrikstad, dedikert til dette spesielle og viktige kunstnerskapet.


Bendik Riis. Stil Leben Nature Morte: To pærer, 1950.


Sverre Bjertnæs. Absolusjon.