I Edytas Sobierajs bilder sporer man en umiddelbar aktualitet og tidsånd, samtidig som bildene viser til en lang tradisjon og forankring i det klassiske maleriet.

Først og fremst går Edyta Sobieraj til stillebentradisjonen, og til det borgelige interiørmaleriet. Gjenstander som i de klassiske maleriene vitner om forgjengelighet og død, er i Edyta Sobierajs bilder byttet ut med objekter som vitner om hard bruk og levd liv. I Edytas polske bilder finner vi arbeidsredskap, husgeråd, objekter og gjenstander som tilsynelatende er slengt vilkårlig i bildet.

I motsetning til det oppstilte stillebenet, vitner gjenstandene i Sobierajs bilder om et arbeidsliv som pågår i øyeblikket og som skaper en tilstedeværelse i bildet. Tingene har liv, de er i arbeid. Det er som om maleren bare er ute av bildet eller rommet en stund.

Og det er gjennom tingene selv – i den veltede skålen, i den gamle ovnen, i jordfargene og det blå kveldslyset – at et særegent poetisk eller lyrisk språk fremtrer. Komposisjonene kan også oppleves som abstraksjoner utover stemninger og objekter. Øst-Europa er i forvandling, i brytningen etter kommunismen inn i EU-landskapet. Maleriet er igjen blitt aktuelt, også som samfunnspolitisk innspill eller ytring.

Krakows unge kunstnere har en stolt tradisjon å ta vare på. Det er i denne byen Leonardo da Vincis “Dame med hermelin” henger. De polske malernes utdanning er bygget på møysommelige klassiske studier, og mange av samtidens billedkunstnere blir værende i det fortidige. Edyta Sobieraj gjør også bruk av klassisk penselføring og fargebruk. Bildene er stofflige og gjerne i store formater. Om utgangspunktet er tradisjonelt går hun uredd videre inn i en verden som kan oppleves som poetisk og melankolsk. Om dette er en verden av stille ting, er den likevel dramatisk og iscenesatt, gjerne maskulin, røff med røde skjær.

I dag er det uten tvil en stor gjenvunnen interesse for maleriet, “the real thing”. Øst-Europas har kommet i fokus som med de unge fra “den nye Leipzig-skolen”. I denne tradisjonen arbeider Edyta Sobieraj med det klassiske maleriet som utgangspunkt for nye uttrykk i en ny tid.