Åpningstider:
7. mars - 12. april.
Alle dager 13 - 18.


Magne Rygh



Magne Rygh (f. 1947, Steinkjer) er utdannet ved Kunstskolen i Trondheim, SHKI (metallinjen) og ved Statens Kunstakademi. Han har han hatt en lang rekke utstillinger, utført flere utsmykningsoppdrag og er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Drammens Museum, Trondheims Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum, Norsk Kulturråd, Oslo Kommunes Kunstsamlinger og Nord-Trøndelag Fylke, og en rekke andre offentlige og private samlinger i inn- og utland.

Rygh henter sine motiver fra det urbane landskapet. Han er opptatt av den moderne byens evige transformering. Menneskeskapte konstruksjoner som trafikkmaskiner, byggeplasser, rundkjøringer og hus går igjen. Få kunstnere har malt så mange sentrale bygninger og deler av Oslo som Magne Rygh. Han er en mester i få fram de rent maleriske sidene ved motivet. Trafikkmaskiner og bensinstasjoner blir dynamiske og vakre i Magne Ryghs tolkninger. Med energiske penselstrøk utnytter han bevisst kontrastene mellom bygningskroppenes statiske preg og bytrafikkens fartsfylte bevegelse.

Han sier selv:

Jeg har alltid undret meg over hvordan vi opplever våre nære urbane omgivelser i hverdagen, mens vår bevissthet er rettet mot helt andre ting enn det fysiske rom rundt oss. De trivielle og banale elementene former vår opplevelse av verden; stumtjenerne i samfunnets logistikkmaskin. De er forutsetningen for den bevegelsesfrihet vi i dag tar som en selvfølge; veier, trafikkmaskiner, skilt, stasjoner...

Vi er omgitt av semaforer, et tegnspråk som gjør det mulig for oss å navigere i denne maskinen. Vår opplevelse av dem sitter så langt ned i ryggmargen at vi sjelden betrakter dem som selvstendige former. Likevel tror jeg denne påvirkningen er sterkere enn vi er oss bevisst. Det er denne ryggmargsopplevelsen jeg forsøker å skildre. Minnebilder er en subjektiv og upålitelig kategori. Men for meg gir de mere interessante påstander enn mimebilder, ettersom de inviterer betrakteren til å fylle på med sine egne assosiasjoner og gjenkjennelser. Samtidig vil jeg gjerne forsvare det gammeldagse «Skildreriet» som jeg ofte vender tilbake til, som et fast referansepunkt i spenningsfeltet mellom figurasjon og abstraksjon, mellom observasjon og assosiasjon.




Wenche Øyen – utstilling på Soli Brug fra 7. Mars 2026 – og et 80-årsjubileum.



I et rom fylt av Wenche Øyens landskaper forstummer ordene mine.
I myke penselstrøk maler hun frem en indre verden av urgamle mektige landskaper. Her forstummer hverdagens trivialiteter og verdens dramaer i tusen års stillhet. Her er skogenes, åsenes, fjellenes, himmelens og vannets språk. Her er mørkets og lysets språk. Her møter jeg meg selv på et dypt, ikke ufarlig nivå, i et mørke som ofte kan dominere i bildene. Og likevel er det noe som gjør meg rolig og glad, fordi i bildene til Wenche Øyen finnes alltid lyset. Hun holder det tilbake, det er vart, men er alltid der. I romanen Glassperlespillet av Herman Hesse sier Magisteren:
”Ved første blikk skulle man tro at dypet er der hvor det er mørkest. Verdens dyp og hemmeligheter er ikke der hvor skyene og mørket er; dypet er i det klare og lyse.” I det vare, diskrete, intense lyset som bærer mørket, ser jeg hennes varme, optimisme og kjærlighet til livet og menneskene.

Hun gikk malerlinjen på Statens Håndverks-og Kunstindustriskole 1963-67, Statens Kunstakademi 1967-71, og Nederland Kunstakademi 1970. Allerede i 1972 hadde hun sin første separatutstilling i Unge Kunstneres Samfunn med abstrakte landskapsakvareller og debuterte på Høstutstillingen i 1972.

I 1974 ble hun invitert til Juniutstillingen i Kunstnerforbundet for unge talenter. I 1978 hadde hun separatutstilling i Kunstnerforbundet med landskap og portretter i olje akvarell og tegning. Hun har hatt en lang rekke separat- og kollektivutstillinger i inn- og utland, bl.a. i Kunstnerforbundet, Galleri Hera i Stockholm.
Fra 1971 arbeidet hun i en tiårsperiode også med bokillustrasjoner i tegning, pastell og akvarell som ga henne en rekke priser i Norge og internasjonalt.
I 1989 fikk hun i oppdrag å tegne til Nationaltheatrets oppsetning av Shakespeares ”Kong Lear”. Hun satt i salen og tegnet under prøveperioden og de legendariske portrettene, bl.a. av Espen Skjønberg som Kong Lear, ble innkjøpt av Nationaltheatret. 

Hun er også innkjøpt bl.a. av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Kommunes kunstsamlinger, Asker kommune, Nesodden kommune, Stockholm Kommun, Oslo Høgskolesenter og Nasjonalbiblioteket og har mottatt en rekke stipender i inn-og utland. 

Wenche Øyen har en rik, frodig og imponerende kvinnelig kunstnerkarriere. Hun er fortsatt fullt aktiv som bildende kunstner, i tillegg til å være amatørmusiker på piano, fiolin og i kor, bestemor til fem, med stort nettverk og stor humor.
Og fyller 80 år til sommeren i Løvens tegn. 

Marianne Fastvold, forfatter