Einar Sandvold (f. 1994) er en norsk billedkunstner fra Raufoss. I arbeidene sine utforsker han forholdet mellom mennesker og omgivelsene de befinner seg i – og hvordan arkitektur, lys og perspektiv kan påvirke vår opplevelse av tilhørighet, trygghet og utenforskap.

Oppveksten på Raufoss og en tidlig følelse av å stå litt på utsiden gjorde Sandvold til en observatør av både mennesker og steder. Han ble opptatt av hvordan ulike omgivelser kunne bære sin egen stemning, og hvordan et sted kunne oppleves både trygt og fremmed på samme tid. Disse erfaringene danner i dag et bakteppe for kunstnerskapet hans.

Sandvold bygger opp forestilte omgivelser med utgangspunkt i observasjoner, minner og fantasi. Brutalistisk arkitektur, industrielle landskap og modernismens formspråk er sentrale referanser, men elementene settes sammen på nye måter. Slik oppstår steder som kan virke underlig kjente, selv om de aldri har eksistert.

Perspektiv, lys og skala spiller en viktig rolle i arbeidene. Monumentale konstruksjoner og store, åpne rom settes ofte opp mot små menneskefigurer som antyder liv, men sjelden gir noen forklaring på hva som foregår. Noen synes å være på vei et sted, andre er ganske enkelt til stede. Menneskene blir en del av arkitekturen og understreker samtidig omgivelsenes størrelse – og vår egen sårbarhet i møte med dem.

Ved siden av maleriet arbeider Sandvold med grafitt. Her undersøker han mange av de samme temaene, men fraværet av farge flytter oppmerksomheten mot lys, skygge, struktur og form.

Ou-topos – the place that cannot be

I serien Ou-topos viderefører Sandvold utforskningen av forestilte steder. Tittelen peker mot det greske ou-topos – «intet sted» – og landskapene befinner seg nettopp i grenselandet mellom noe virkelig og noe konstruert.

Brutalistiske byggverk, industrielle former og modernistisk arkitektur møtes i omgivelser som balanserer mellom det kjente og det ukjente. Stiger antyder muligheten for å bevege seg videre, mens monumentale konstruksjoner kan gi både en følelse av beskyttelse og av å være liten og anonym.

Det sentrale er ikke hvor disse stedene finnes, men hva de gjør med oss. Et sted som bare eksisterer i et maleri kan likevel vekke minner, lengsel, uro eller gjenkjennelse. Sandvold gir ingen bestemt fortelling eller forklaring, men lar betrakteren selv tre inn i rommene og fylle dem med egne erfaringer.

Gjennom lys, farge, perspektiv og arkitektur undersøker Ou-topos dermed et paradoks: hvordan vi kan kjenne oss igjen i et sted vi aldri tidligere har sett.